DA NEW AGE KOM TIL BYGDA
LØRDAG 26. SEPTEMBER 2026
VESTFOLD KUNSTSENTER, TØNSBERG︎︎︎13:00
Gratis (suppe etterpå)
Aparte i samarbeid med Vestfold kunstsenter
Manus og Skuespiller: Simone Thiis
Regi: Anne-Sophie Erichsen
Simone Thiis produksjoner i coproduksjon med Grenland Friteater
Da New Age kom til bygda er en vittig og ærlig monolog-forestilling som tar utgangspunkt i Simone Thiis egen historie. Hun er datter av Harald Thiis, grunnleggeren av New Age bevegelsen i Norge. På Bauker kursgård i Gausdal hvor Simone vokste opp, sto fellesskapet og ønsket om å skape en bedre verden sentralt. Forestillingen fokuserer på spørsmålene omkring frihet/grenser, fordommer, kollektivisme og individualisering, med utgangspunkt i alternativbevegelsens framvekst.
Det har dukket opp fortellinger fra barn av hippiene, av de som vokste opp i frie kollektiver, fra Christiania, men ennå ikke noe fra alternativbevegelsens barndom i Norge.
Da hun var 10 år gammel, lærte Simone seg å gå på glødende kull og lage urtete av brennesle og bjørk. Hun måtte samtidig forholde seg til bygdeskolen der «alle var like» med permanent i håret og pastellfargede klær. Fordommene florerte alle veier, og jenta i lilla posebukser måtte finne sin egen vei.
Simone vokste opp med veldig stor frihet, og en pappa som ville redde verden. Hans visjon var uten grenser og Simone strevde med sine egne. Hun har mange ganger gått langt utover de grensene som er vanlig for mange andre.
Dette er en humoristisk og ærlig fortelling om en tid og en bevegelse sett i sammenheng med tiden vi lever i nå og Simone sin egen oppvekst. For bak de mange lagene av vellykket ironi og avkledning av et foreldreprosjekt som helt har tapt mot tida (les: den naive troen på kapitalismens undergang), er det også en vemodig beundring over farens prosjekt.
Forestillingen hadde premiere på Teaterfestivalen i Fjaler i 2019, og har siden turnert i Norge. Nå har vi laget en versjon strippet og ribbet for scenografi, rekvisitter og lys.
Det har dukket opp fortellinger fra barn av hippiene, av de som vokste opp i frie kollektiver, fra Christiania, men ennå ikke noe fra alternativbevegelsens barndom i Norge.
Da hun var 10 år gammel, lærte Simone seg å gå på glødende kull og lage urtete av brennesle og bjørk. Hun måtte samtidig forholde seg til bygdeskolen der «alle var like» med permanent i håret og pastellfargede klær. Fordommene florerte alle veier, og jenta i lilla posebukser måtte finne sin egen vei.
Simone vokste opp med veldig stor frihet, og en pappa som ville redde verden. Hans visjon var uten grenser og Simone strevde med sine egne. Hun har mange ganger gått langt utover de grensene som er vanlig for mange andre.
Dette er en humoristisk og ærlig fortelling om en tid og en bevegelse sett i sammenheng med tiden vi lever i nå og Simone sin egen oppvekst. For bak de mange lagene av vellykket ironi og avkledning av et foreldreprosjekt som helt har tapt mot tida (les: den naive troen på kapitalismens undergang), er det også en vemodig beundring over farens prosjekt.
Forestillingen hadde premiere på Teaterfestivalen i Fjaler i 2019, og har siden turnert i Norge. Nå har vi laget en versjon strippet og ribbet for scenografi, rekvisitter og lys.
FOR VALUSKA
av Janne Hoem
LØRDAG 21. NOVEMBER 2026
HAUGAR KUNSTMUSEUM, TØNSBERG︎︎︎11:00–12:00
Billetter: Inngang Haugar
APARTE i samarbeid med Haugar kunstmuseum, Rebellious Bodies (UK) og Kazuo Ohno Dance Archive (JP).
Produsert av Janne Hoem/DITHEN.
Medvirkende: Mitsuyo Uesugi (JP) Seiji Tanaka (JP), Jens Stenstadvold (NO), MUTSUMINEIRO (JP), Makiko Takamatsu (JP), Carl Michael Von Hausswolff (SV).
Forestillingen er et ønske om et avbrudd i møte med vår eskalerende verden; å la indre trykk finne utveier og åpne rom der det skimrende kan legge seg mellom det hele.
For Valuska er et verk av Janne Hoem, skapt i samspill med lokale utøvere, kjernemiljøet for butoh i Japan og en nordisk posisjon innen mørk sonisk sensibilitet. Arbeidet springer ut av laboratoriet Non‑Mastery in Motion – The Beauty of Liminal Uncertainty (initiert av Janne Hoem), som åpner strukturer der ikke‑mestring, uforutsigbarhet og åpen responsivitet lar det uformulerte tre frem. Plattformens kjerne søker forbindelser mellom eldgamle teknikker og samtidige uttrykksformer, og hvordan kunnskap kan overføres mens den uhåndgripelige dimensjonen i immateriell kulturarv beskyttes.
Janne Hoem (f. 1976) er en norsk teatermaker som utvikler autonome, skulpturelle og ikke‑verbale verk utenfor klassisk narrativ, med bakgrunn fra The Living Theatre og New Yorks undergrunnsscener, Grusomhetens Teater, Noh‑tradisjonen og butoh‑studier ved Kazuo Ohno Dance Studio i Japan. Det var her hun møtte kjernen av ensemblet som nå samles ved Haugar kunstmuseum.
Kazuo Ohno (1906–2010) og Tatsumi Hijikata (1928–1986) var grunnleggerne av den radikale bevegelsesformen butoh, som oppstod på slutten av 1950‑tallet og ga utløp for etterkrigsuro, sosial sensur og motiver som homofili og marginalisert begjær. Kinjiki (1959), den første butoh‑forestillingen, åpnet for disse forbudte og mørke motivene og utløste et tydelig brudd med det etablerte danse‑ og institusjonsmiljøet i Japan, og danner grunnlaget for ankoku butoh, «dance of utter darkness». Formen befinner seg forbi ordene og glipper oftest gjennom beskrivelsene. Grunnleggerne pekte mot å nå de dypeste lagene av den menneskelige sjelen, for så å la det tre frem. De levende og de døde er til stede i samme bevegelse: «Når jeg danser, er jeg allerede i de dødes verden.» Her forskyves bevegelsen forbi logikk, kategoriseringer og tillært teknikk. «Det er kanskje best at tilskueren ikke vet hva jeg gjør», sa Kazuo Ohno.
Janne Hoem opplevde tidlig en resonans med butoh og fordypet seg i formen gjennom trening med Maureen Fleming (USA, 2011–12), og deretter i flere arbeidsperioder med Yoshito Ohno i Japan (2013–18) for å erfare praksisen fra et innsidepunkt med tanke på videre instruktørvirke. Dette har gitt et grunnleggende bærelag til hennes arbeid med et kroppslig strippet formspråk, et fokus som søker det iboende i hver enkelt og tydeliggjør dette ved å invitere høyst ulike individer inn i sceneproduksjonene. Utøverne i FOR VALUSKA har arbeidet sammen en rekke ganger tidligere og samler seg nå i en gjensidig varhet av delt singularitet. Mitsuyo Uesugi (f. 1950) er av de som arbeidet lengst med Kazuo Ohno og regnes av mange som den fremste nålevende butoh‑utøveren; forestillingen markerer hennes tredje samarbeid med Hoem.
Utøverne i FOR VALUSKA har arbeidet sammen en rekke ganger tidligere og samler seg nå i en gjensidig varhet av delt singularitet. Seiji Tanaka, Makiko Takamatsu og duoen MUTSUMINEIRO kommer alle fra Kazuo Ohno Dance Studio. Tanaka medvirket i The Nights of Yukio – Calling Oyunohara (2019), vist ved Kumano Hongu Taisha — helligstedet i Kumano‑fjellene der alle pilegrimsrutene samler seg, og et av Japans mest ladede ritualsteder. MUTSUMINEIRO har deltatt i samtlige forestillinger siden 2018 og utgjør sammen med den fysiske skuespilleren Jens Stenstadvold det faste ensemblet i Hoems praksis. The Wind in Kirtipur av Carl Michael von Hausswolff ble gitt i gave til Hoem og fant veien inn i Yamabiko Prólogos (2022); i stille gjenkjennelse markerer dette deres andre samarbeid.
Mitsuyo Uesugi (f. 1950) er av de som arbeidet lengst med Kazuo Ohno og regnes av mange som den fremste nålevende butoh‑utøveren; forestillingen markerer hennes tredje samarbeid med Hoem.
The Wind in Kirtipur av Carl Michael von Hausswolff ble gitt i gave til Hoem og fant veien inn i Yamabiko Prólogos (2022); i stille gjenkjennelse markerer dette deres andre samarbeid.
Carl Michael von Hausswolff har siden slutten av 1970-tallet arbeidet som komponist, lydkunstner, billedkunstner og kurator. Hausswolff har markert seg internasjonalt med utstillinger på noen av verdens mest prestisjefylte arenaer, deriblant dOCUMENTA i Kassel, og biennalene i Venezia, Moskva, Liverpool, Istanbul, Sarajevo og Gøteborg. Som komponist har han skapt et særegent lydunivers som har preget festivaler som Sonar (Barcelona), CTM (Berlin), L’audible (Paris), el niche Aural (Mexico City) og MUTEK (Montreal). Musikken hans er utgitt på toneangivende labels som Touch (London), iDeal (Gøteborg), Erototox (USA) og Moloko+ (Tyskland), og står som referansepunkter innen minimalistisk og eksperimentell lydkunst.
Etter forestillingen vises filmen Mr. O’s Book of the Dead (1976), med Kazuo Ohno i hovedrollen og regissert av Chiaki Nagano. Flere studenter deltar i filmen, blant dem Mitsuyo Uesugi. Visningen introduseres av Mai Burns fra Rebellious Bodies (UK), og er et samarbeid med Kazuo Ohno Dance Archive (JP), støttet av Arts Council UK og Japan Foundation.
Støttet av Norsk kulturråd, Rebellious Bodies og Haugar kunstmuseum.
![]()
![]()
![]()
Produsert av Janne Hoem/DITHEN.
Medvirkende: Mitsuyo Uesugi (JP) Seiji Tanaka (JP), Jens Stenstadvold (NO), MUTSUMINEIRO (JP), Makiko Takamatsu (JP), Carl Michael Von Hausswolff (SV).
Forestillingen er et ønske om et avbrudd i møte med vår eskalerende verden; å la indre trykk finne utveier og åpne rom der det skimrende kan legge seg mellom det hele.
For Valuska er et verk av Janne Hoem, skapt i samspill med lokale utøvere, kjernemiljøet for butoh i Japan og en nordisk posisjon innen mørk sonisk sensibilitet. Arbeidet springer ut av laboratoriet Non‑Mastery in Motion – The Beauty of Liminal Uncertainty (initiert av Janne Hoem), som åpner strukturer der ikke‑mestring, uforutsigbarhet og åpen responsivitet lar det uformulerte tre frem. Plattformens kjerne søker forbindelser mellom eldgamle teknikker og samtidige uttrykksformer, og hvordan kunnskap kan overføres mens den uhåndgripelige dimensjonen i immateriell kulturarv beskyttes.
Janne Hoem (f. 1976) er en norsk teatermaker som utvikler autonome, skulpturelle og ikke‑verbale verk utenfor klassisk narrativ, med bakgrunn fra The Living Theatre og New Yorks undergrunnsscener, Grusomhetens Teater, Noh‑tradisjonen og butoh‑studier ved Kazuo Ohno Dance Studio i Japan. Det var her hun møtte kjernen av ensemblet som nå samles ved Haugar kunstmuseum.
Kazuo Ohno (1906–2010) og Tatsumi Hijikata (1928–1986) var grunnleggerne av den radikale bevegelsesformen butoh, som oppstod på slutten av 1950‑tallet og ga utløp for etterkrigsuro, sosial sensur og motiver som homofili og marginalisert begjær. Kinjiki (1959), den første butoh‑forestillingen, åpnet for disse forbudte og mørke motivene og utløste et tydelig brudd med det etablerte danse‑ og institusjonsmiljøet i Japan, og danner grunnlaget for ankoku butoh, «dance of utter darkness». Formen befinner seg forbi ordene og glipper oftest gjennom beskrivelsene. Grunnleggerne pekte mot å nå de dypeste lagene av den menneskelige sjelen, for så å la det tre frem. De levende og de døde er til stede i samme bevegelse: «Når jeg danser, er jeg allerede i de dødes verden.» Her forskyves bevegelsen forbi logikk, kategoriseringer og tillært teknikk. «Det er kanskje best at tilskueren ikke vet hva jeg gjør», sa Kazuo Ohno.
Janne Hoem opplevde tidlig en resonans med butoh og fordypet seg i formen gjennom trening med Maureen Fleming (USA, 2011–12), og deretter i flere arbeidsperioder med Yoshito Ohno i Japan (2013–18) for å erfare praksisen fra et innsidepunkt med tanke på videre instruktørvirke. Dette har gitt et grunnleggende bærelag til hennes arbeid med et kroppslig strippet formspråk, et fokus som søker det iboende i hver enkelt og tydeliggjør dette ved å invitere høyst ulike individer inn i sceneproduksjonene. Utøverne i FOR VALUSKA har arbeidet sammen en rekke ganger tidligere og samler seg nå i en gjensidig varhet av delt singularitet. Mitsuyo Uesugi (f. 1950) er av de som arbeidet lengst med Kazuo Ohno og regnes av mange som den fremste nålevende butoh‑utøveren; forestillingen markerer hennes tredje samarbeid med Hoem.
Utøverne i FOR VALUSKA har arbeidet sammen en rekke ganger tidligere og samler seg nå i en gjensidig varhet av delt singularitet. Seiji Tanaka, Makiko Takamatsu og duoen MUTSUMINEIRO kommer alle fra Kazuo Ohno Dance Studio. Tanaka medvirket i The Nights of Yukio – Calling Oyunohara (2019), vist ved Kumano Hongu Taisha — helligstedet i Kumano‑fjellene der alle pilegrimsrutene samler seg, og et av Japans mest ladede ritualsteder. MUTSUMINEIRO har deltatt i samtlige forestillinger siden 2018 og utgjør sammen med den fysiske skuespilleren Jens Stenstadvold det faste ensemblet i Hoems praksis. The Wind in Kirtipur av Carl Michael von Hausswolff ble gitt i gave til Hoem og fant veien inn i Yamabiko Prólogos (2022); i stille gjenkjennelse markerer dette deres andre samarbeid.
Mitsuyo Uesugi (f. 1950) er av de som arbeidet lengst med Kazuo Ohno og regnes av mange som den fremste nålevende butoh‑utøveren; forestillingen markerer hennes tredje samarbeid med Hoem.
The Wind in Kirtipur av Carl Michael von Hausswolff ble gitt i gave til Hoem og fant veien inn i Yamabiko Prólogos (2022); i stille gjenkjennelse markerer dette deres andre samarbeid.
Carl Michael von Hausswolff har siden slutten av 1970-tallet arbeidet som komponist, lydkunstner, billedkunstner og kurator. Hausswolff har markert seg internasjonalt med utstillinger på noen av verdens mest prestisjefylte arenaer, deriblant dOCUMENTA i Kassel, og biennalene i Venezia, Moskva, Liverpool, Istanbul, Sarajevo og Gøteborg. Som komponist har han skapt et særegent lydunivers som har preget festivaler som Sonar (Barcelona), CTM (Berlin), L’audible (Paris), el niche Aural (Mexico City) og MUTEK (Montreal). Musikken hans er utgitt på toneangivende labels som Touch (London), iDeal (Gøteborg), Erototox (USA) og Moloko+ (Tyskland), og står som referansepunkter innen minimalistisk og eksperimentell lydkunst.
Etter forestillingen vises filmen Mr. O’s Book of the Dead (1976), med Kazuo Ohno i hovedrollen og regissert av Chiaki Nagano. Flere studenter deltar i filmen, blant dem Mitsuyo Uesugi. Visningen introduseres av Mai Burns fra Rebellious Bodies (UK), og er et samarbeid med Kazuo Ohno Dance Archive (JP), støttet av Arts Council UK og Japan Foundation.
Støttet av Norsk kulturråd, Rebellious Bodies og Haugar kunstmuseum.
MUTSUMINEIRO
Carl Michael Von Hausswolff
Jens Stenstadvold
Makiko Takamatsu
Mitsuyo Uesugi
Seiji Tanaka
MR. O’S BOOK OF THE DEAD
LØRDAG 21. NOVEMBER 2026HAUGAR KUNSTMUSEUM, TØNSBERG︎︎︎13:00
Konsulatet
Billetter: Inngang Haugar
Mr. O’s Book of the Dead (1976)
『O氏の死者の書』
88 minutes
Mr. O's Book of the Dead is the final instalment in an experimental film trilogy by documentary filmmaker Chiaki Nagano and pioneering butoh dancer Kazuo Ohno. Shot in numerous places across Japan from Lake Shikotsu in Hokkaido to Yokodai Pig Farm in Kanagawa, the film features “Mr. O” (Kazuo Ohno) and a troupe of his students, including Mitsuyo Uesugi. In an interview, Nagano once stated “to die is to be resurrected at the same time”, and that this film was “about one of our deaths, and a starting point towards somewhere new”.
Dette er en spesiell film det ikke går an å se noe sted (bortsett fra ved arkivet Tokyo og diverse andre visninger). Uesugi er også med i filmen).
Supported by Arts Council UK, Japan Foundation, Norsk kulturråd.
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
『O氏の死者の書』
88 minutes
Mr. O's Book of the Dead is the final instalment in an experimental film trilogy by documentary filmmaker Chiaki Nagano and pioneering butoh dancer Kazuo Ohno. Shot in numerous places across Japan from Lake Shikotsu in Hokkaido to Yokodai Pig Farm in Kanagawa, the film features “Mr. O” (Kazuo Ohno) and a troupe of his students, including Mitsuyo Uesugi. In an interview, Nagano once stated “to die is to be resurrected at the same time”, and that this film was “about one of our deaths, and a starting point towards somewhere new”.
Dette er en spesiell film det ikke går an å se noe sted (bortsett fra ved arkivet Tokyo og diverse andre visninger). Uesugi er også med i filmen).
Supported by Arts Council UK, Japan Foundation, Norsk kulturråd.
MOTHER FOREST
SØNDAG 22. NOVEMBER 2026
UTBYGDA GRENDEHUS, TJØME︎︎︎18:00
Billetter: kr 150
Utbygda Grendehus, Bjørnevågveien 7, 3145 Tjøme
Parkering nedenfor Grendehuset og de som kan gå ti minutter kan parkere ved Moutmarka.
Mother Forest is a performance featuring MUTSUMINEIRO, Mitsuyo Uesugi, Makiko Takamatsu, and Seiji Tanaka. A collaboration between Rebellious Bodies (UK), the Kazuo Ohno Dance Archive, and APARTE.
Performance title: Mother Forest
Length: 60 minutes (approx)
Performance type: Group performance (5 dancers)
Five extraordinary Japanese butoh dancers come together for a once-in-a-lifetime performance.
Mother Forest is a striking once-in-a-lifetime ensemble piece, in which three generations of butoh lineage come together in an homage to Kazuo Ohno (one of the key founding figures of butoh) and his philosophy of dance as something spontaneous and unrepeatable. The group is led by Mitsuyo Uesugi, who trained and performed alongside Ohno for several decades, and she is joined by four extraordinary artists: Makiko Takamatsu, Seiji Tanaka and the MUTSUMINEIRO duo, who have each been shaped by Uesugi’s practice whilst bringing their own fierce, distinctive voices to this living continuation of Ohno's spirit.
![]()
Mitsuyo Uesugi was born in Fukuoka in 1950 and trained in classical ballet before moving to Tokyo in 1967. At twenty, she became a student of butoh founder Kazuo Ohno, appearing in his experimental film Mr. O's Book of the Dead (1973) and performing in his European tour in 1980 (performing alongside him at The Place theatre in London). She went on to establish herself as one of the first female solo butoh dancers, creating work that continues to explore the depths of the body across five decades of performance. Winner of the Dance Critics Society of Japan Award (2009). Recent work includes Melancholia - A Portrait of Mat Theatre X, Tokyo in 2024.
Makiko Takamatsu graduated from Tama Art University with a degree in film, winning the Kirin Art Awardin 2001 for her 16mm work Idleness Dada Theater. As a student she danced at Shogun, the show club founded by butoh pioneer Tatsumi Hijikata, before beginning her study under Mitsuyo Uesugi in 2002. Solo butoh performance is the heart of her practice. Her solo work Naked Rabbit premiered in 2023. She also created the video work for Uesugi's Melancholia - A Portrait of M in 2021. She is the sole dancer with WCN, Yokohama's improvised music collective. In 2025 received the Dance Critics Society of Japan New Artist Award for her solo work Idleness.
Seiji Tanaka studied under Yoshito Ohno at the Kazuo Ohno Dance Studio before establishing his own butoh studio in his hometown of Nara in 2011. That same year he was invited to perform at the Düsseldorf Butoh Festival as part of the 150th anniversary celebrations of Japan-Germany relations, to critical acclaim. Since then he has toured extensively across Europe, with butoh performance and workshop tours in Germany, Belgium and Switzerland in 2017, 2019, 2021 and 2024. He continues to perform and hold workshops across Japan and throughout Europe.
http://web1.kcn.jp/seijitanaka/
![]()
MUTSUMINEIRO is a Japanese butoh duo formed by Mutsumi and Neiro, who began collaborating in 2012 after meeting at the Kazuo Ohno Dance Studio, where they studied under Yoshito Ohno. Mutsumi brings a background in ballet, Neiro in mime, and together they create evocative, experimental physical works deeply influenced by Mitsuyo Uesugi. Their internationally toured piece Tonight or Never... established their distinctive voice. Currently based in Norway, they continue to tour globally, sharing butoh as a living and transformative experience across cultures and audiences worldwide.
https://www.mutsumineiro.com/
Supported by Arts Council UK, Japan Foundation, Norsk kulturråd.
![]()
![]()
![]()
![]()
![]()
Performance title: Mother Forest
Length: 60 minutes (approx)
Performance type: Group performance (5 dancers)
Five extraordinary Japanese butoh dancers come together for a once-in-a-lifetime performance.
Mother Forest is a striking once-in-a-lifetime ensemble piece, in which three generations of butoh lineage come together in an homage to Kazuo Ohno (one of the key founding figures of butoh) and his philosophy of dance as something spontaneous and unrepeatable. The group is led by Mitsuyo Uesugi, who trained and performed alongside Ohno for several decades, and she is joined by four extraordinary artists: Makiko Takamatsu, Seiji Tanaka and the MUTSUMINEIRO duo, who have each been shaped by Uesugi’s practice whilst bringing their own fierce, distinctive voices to this living continuation of Ohno's spirit.
Mitsuyo Uesugi was born in Fukuoka in 1950 and trained in classical ballet before moving to Tokyo in 1967. At twenty, she became a student of butoh founder Kazuo Ohno, appearing in his experimental film Mr. O's Book of the Dead (1973) and performing in his European tour in 1980 (performing alongside him at The Place theatre in London). She went on to establish herself as one of the first female solo butoh dancers, creating work that continues to explore the depths of the body across five decades of performance. Winner of the Dance Critics Society of Japan Award (2009). Recent work includes Melancholia - A Portrait of Mat Theatre X, Tokyo in 2024.
Makiko Takamatsu graduated from Tama Art University with a degree in film, winning the Kirin Art Awardin 2001 for her 16mm work Idleness Dada Theater. As a student she danced at Shogun, the show club founded by butoh pioneer Tatsumi Hijikata, before beginning her study under Mitsuyo Uesugi in 2002. Solo butoh performance is the heart of her practice. Her solo work Naked Rabbit premiered in 2023. She also created the video work for Uesugi's Melancholia - A Portrait of M in 2021. She is the sole dancer with WCN, Yokohama's improvised music collective. In 2025 received the Dance Critics Society of Japan New Artist Award for her solo work Idleness.
Seiji Tanaka studied under Yoshito Ohno at the Kazuo Ohno Dance Studio before establishing his own butoh studio in his hometown of Nara in 2011. That same year he was invited to perform at the Düsseldorf Butoh Festival as part of the 150th anniversary celebrations of Japan-Germany relations, to critical acclaim. Since then he has toured extensively across Europe, with butoh performance and workshop tours in Germany, Belgium and Switzerland in 2017, 2019, 2021 and 2024. He continues to perform and hold workshops across Japan and throughout Europe.
http://web1.kcn.jp/seijitanaka/
MUTSUMINEIRO is a Japanese butoh duo formed by Mutsumi and Neiro, who began collaborating in 2012 after meeting at the Kazuo Ohno Dance Studio, where they studied under Yoshito Ohno. Mutsumi brings a background in ballet, Neiro in mime, and together they create evocative, experimental physical works deeply influenced by Mitsuyo Uesugi. Their internationally toured piece Tonight or Never... established their distinctive voice. Currently based in Norway, they continue to tour globally, sharing butoh as a living and transformative experience across cultures and audiences worldwide.
https://www.mutsumineiro.com/
Supported by Arts Council UK, Japan Foundation, Norsk kulturråd.
We are on the brink of stepping into a new realm, towards the Mother Forest...
This is an homage to the butoh dancer Kazuo Ohno.
Half a century ago... Perhaps even longer.
At the rehearsal studio in Kamihoshikawa, Mr. O opened a book of Bosch paintings: “The Garden of Earthly Delights”, “The Last Judgement”... He held his hand over the pages, tenderly tracing the images with his fingers. “I am in here. Hidden within everything. This is the kind of dance I want to do.”
Mr. O’s soul was parched. I spent so long in that space with him.
Do we have the courage to take this on now?
No, no doubts. Our chance has come. There is nothing to fear.
Because this project has now begun, and while we have our generational differences, Mr. O’s ideas are etched into our bodies
Growing as Desire.
Let us play on the palm of Mr. O’s hand, clinging to each finger
With our own thirst and passion, mayhaps even to a world of despair.
But now, let us be led, delicately, boldly,
into a world of fables, brimming with mystery.
“The world is created within this transparent glass sphere.”*
— Mitsuyo Uesugi
*from Kambara Masaaki's Reading Bosch's 'The Garden of Earthly Delights'
Otomo Yoshihide
DNA? AND?
FREDAG 5. JUNI 2026
URO/HAUGAR KUNSTMUSEUM
DNA? AND? is a musical free-improv collective where people with and without extra chromosomes create and explore their own musics based on their own specialities.
DNA? AND? is Oslo-based, and has existed since 2013, with frequent workshops and gigging. They have played at the All Ears, Blow Out and Ultimafestivals in Oslo, Sonic Protest in Paris and Le Guess Who in Utrecht, and have collaborated with legendary musicians like NU Unruh (Einstürtzende Neubauten), Hans Magnus Ryan (Motorpsycho) and Hamid Drake (Herbie Hancock, Ava Mendoza etc.).
The current members of DNA? AND? are Vilde Erikstad, Vilja Ellefsen-Larsen, Lene Høie, Sambou Jobarteh, Isaaq Ibrahim, Ola Skarsæterhagen, Mats Aase Henriksen, Jostein Hylin and Johannes Tjøtta Svendsen as well as Marie Bergby Handeland, Sara Li Stensrud, Dag Erik Knedal Andersen, Harald Fetveit as well as Anla Courtis (Reynols) whenever he’s around.
Uro
Kjøp billetter
https://otomoyoshihide.com/en/
DNA? AND? is Oslo-based, and has existed since 2013, with frequent workshops and gigging. They have played at the All Ears, Blow Out and Ultimafestivals in Oslo, Sonic Protest in Paris and Le Guess Who in Utrecht, and have collaborated with legendary musicians like NU Unruh (Einstürtzende Neubauten), Hans Magnus Ryan (Motorpsycho) and Hamid Drake (Herbie Hancock, Ava Mendoza etc.).
The current members of DNA? AND? are Vilde Erikstad, Vilja Ellefsen-Larsen, Lene Høie, Sambou Jobarteh, Isaaq Ibrahim, Ola Skarsæterhagen, Mats Aase Henriksen, Jostein Hylin and Johannes Tjøtta Svendsen as well as Marie Bergby Handeland, Sara Li Stensrud, Dag Erik Knedal Andersen, Harald Fetveit as well as Anla Courtis (Reynols) whenever he’s around.
Uro
Kjøp billetter
https://otomoyoshihide.com/en/
AUDIO
LP, Hot, Hot, Hot, DNA?AND?/Lampeknusekontoret, 2025
LP, Seele Brennt, reissue,DNA?AND?/NU Unruh/Reynols, 2024
CD, Seele Brennt, DNA?AND?/NU Unruh/Reynols, 2024
2xCD, DNA?AND?, DNA?AND?, 2019
CD, Elevate, various artists, 2020
CD, Sur les Rails, varoius artists, 2014
VIDEO
Concert with NU Unruh, 2019
Rehearsal with Anla Courtis, 2019
REVIEWS, ARTICLES, MENTIONS, ETC.
Musique Machine review 2025 (EN)
Radio Kapital/Twopenny Hangover review 2025 (EN)
The Wire-review: Seele Brennt, 2024 (EN)
The Wire-Office ambience, 2024 (EN)
On winning the Edvard Award from TONO, 2023 (N)
Salt Peanuts-review, 2023 (N)
Lost Girls podcast, 2021 (EN)
The Quietus-review: Elevate, 2020 (EN)
The Line of Best Fit-review: Le Guess Who 2019
Resonance FM – radio presentation, 2019 (EN)
The Wire-mention, 2019 (EN)
Morgenbladet, article on workshop, 2019 (N)
Now's the times new year's summary 2018 (N)
LP, Hot, Hot, Hot, DNA?AND?/Lampeknusekontoret, 2025
LP, Seele Brennt, reissue,DNA?AND?/NU Unruh/Reynols, 2024
CD, Seele Brennt, DNA?AND?/NU Unruh/Reynols, 2024
2xCD, DNA?AND?, DNA?AND?, 2019
CD, Elevate, various artists, 2020
CD, Sur les Rails, varoius artists, 2014
VIDEO
Concert with NU Unruh, 2019
Rehearsal with Anla Courtis, 2019
REVIEWS, ARTICLES, MENTIONS, ETC.
Musique Machine review 2025 (EN)
Radio Kapital/Twopenny Hangover review 2025 (EN)
The Wire-review: Seele Brennt, 2024 (EN)
The Wire-Office ambience, 2024 (EN)
On winning the Edvard Award from TONO, 2023 (N)
Salt Peanuts-review, 2023 (N)
Lost Girls podcast, 2021 (EN)
The Quietus-review: Elevate, 2020 (EN)
The Line of Best Fit-review: Le Guess Who 2019
Resonance FM – radio presentation, 2019 (EN)
The Wire-mention, 2019 (EN)
Morgenbladet, article on workshop, 2019 (N)
Now's the times new year's summary 2018 (N)
INSIDE THE WORLD
Aparte festival i samarbeid med Haugar kunstmuseum kan stolt presentere filmprogrammet INSIDE THE WORLD med tre anerkjente filmskapere fra Japan og Norge. De jobber alle i skjæringspunktet mellom bildekultur og teknologi og filmene deres kjennetegnes av et filmatisk språk preget av ikke-lineære og lagdelte fortellinger med vekt på filmatiske og materielle kvaliteter. Deres utgangspunkt og interesseområder er høyst forskjellig og belyser ulike problemstillinger, det være seg underliggende strukturer og uttrykk som former politiske og ideologiske fortellinger, sosiale normer, perseptuelle og konseptuelle grenser i det filmatiske materialet. De utvalgte filmene åpner opp for refleksjon omkring begrensningene i menneskers oppfattelse i den fysiske verden, samtidig som de bygger opp en ny fortelling basert på dagens globale virkelighet, økologiske utfordringer, sosiale normer, og de usynlige grensene mellom mennesker, natur og teknologi.
HAUGAR KUNSTMUSEUM︎︎︎
FREDAG 5.–SØNDAG 7. JUNI kl. 11.00–16.00
FRI ENTRÉ
MARTE AAS (NO), Inside the World, Exteriors (2024), 16:57 min., 16 mm film overført til HD-video.
RIE TOGUCHI (JP), Ghost Note (2024), 15:01 min.
RIKKE LUNDGREEN (NO), Forms and Fields (2024/2025), 14:00 min.
FREDAG 5.–SØNDAG 7. JUNI kl. 11.00–16.00
FRI ENTRÉ
MARTE AAS (NO), Inside the World, Exteriors (2024), 16:57 min., 16 mm film overført til HD-video.
RIE TOGUCHI (JP), Ghost Note (2024), 15:01 min.
RIKKE LUNDGREEN (NO), Forms and Fields (2024/2025), 14:00 min.
Rie Toguchi, Ghost Note 15:01 min.
I musikk, særlig jazz, er en ghost note en tone som har rytmisk verdi, men som ikke er hørbar i fremføringen fordi den spilles så svakt at den nesten ikke har noen hørbar tonehøyde. Hensikten er å skape en undertone under hovedgrooven, og subtilt veve en følelse inn i musikken som gir den driv.
Filmen Ghost Note følger rytmen i en storby og menneskene som lever der, og lyden av levd liv. Kunstneren utforsker menneskers sårbare eksistens og den psykologiske strukturen i menneskesamfunnet med referanser til folklore, antropologi og filosofi. Filmen fokuserer særlig på skjørheten i menneskers ubevisste forestillinger og de usynlige grenser mellom mennesker og sosiale normer i et storsamfunn.
I musikk, særlig jazz, er en ghost note en tone som har rytmisk verdi, men som ikke er hørbar i fremføringen fordi den spilles så svakt at den nesten ikke har noen hørbar tonehøyde. Hensikten er å skape en undertone under hovedgrooven, og subtilt veve en følelse inn i musikken som gir den driv.
Filmen Ghost Note følger rytmen i en storby og menneskene som lever der, og lyden av levd liv. Kunstneren utforsker menneskers sårbare eksistens og den psykologiske strukturen i menneskesamfunnet med referanser til folklore, antropologi og filosofi. Filmen fokuserer særlig på skjørheten i menneskers ubevisste forestillinger og de usynlige grenser mellom mennesker og sosiale normer i et storsamfunn.
Rie Toguchi er en japansk kunstner som for tiden arbeider i Tokyo. Toguchis multimediale installasjonsverk, som inkluderer maleri, fotografi, glassarbeid, lyd, video og tekst, utforsker den psykologiske strukturen i menneskesamfunnet med referanser til folklore, antropologi og filosofi.
Arbeidene hennes fokuserer særlig på skjørheten i menneskers ubevisste forestillinger, spiritualitet knyttet til usynlige grenser mellom mennesker og hellige steder, det underlige ved sosiale normer som forståelsen av «å spise» og «seksuelt samleie», den mytologiske strukturen i japansk idol-kultur, og utfordringene ved å leve i samfunnet med seksuelle avvik.
https://toguchirie.net/
Arbeidene hennes fokuserer særlig på skjørheten i menneskers ubevisste forestillinger, spiritualitet knyttet til usynlige grenser mellom mennesker og hellige steder, det underlige ved sosiale normer som forståelsen av «å spise» og «seksuelt samleie», den mytologiske strukturen i japansk idol-kultur, og utfordringene ved å leve i samfunnet med seksuelle avvik.
https://toguchirie.net/
Marte Aas, Inside the World, Exteriors (2024) 16:57 min.
Filmen Inne i verden, utsider, er en filmatisk nærstudie av blomster og planter som forsøker å la hovedrolleinnehaverne være medskapere i filmverket. Den baskiske filosofen Michael Marder omtaler planter som «estetiske agenter», og stiller spørsmål ved om plantene kan sanse og dermed har en form for kognitiv kapasitet. Planter former jorda, de påvirker lufta, strekker seg etter sola og tilpasser seg aktivt etter omgivelsene. På denne måten ikke bare overlever de, men utfolder og uttrykker seg. Vi vet at planter kommuniserer med hverandre og omverden via ulike signalstoffer, som feromoner, farger og kjemikalier. Er denne kommunikasjonen, som forutsetter en slags sansning, også en slags tenkning? Kan vi, gitt overskuddet og mangfoldet i planteverden, si at plantene utfører performative gester?
Filmen Inne i verden, utsider, er en filmatisk nærstudie av blomster og planter som forsøker å la hovedrolleinnehaverne være medskapere i filmverket. Den baskiske filosofen Michael Marder omtaler planter som «estetiske agenter», og stiller spørsmål ved om plantene kan sanse og dermed har en form for kognitiv kapasitet. Planter former jorda, de påvirker lufta, strekker seg etter sola og tilpasser seg aktivt etter omgivelsene. På denne måten ikke bare overlever de, men utfolder og uttrykker seg. Vi vet at planter kommuniserer med hverandre og omverden via ulike signalstoffer, som feromoner, farger og kjemikalier. Er denne kommunikasjonen, som forutsetter en slags sansning, også en slags tenkning? Kan vi, gitt overskuddet og mangfoldet i planteverden, si at plantene utfører performative gester?
Marte Aas (f. 1966, Trondheim) er fotograf og filmskaper basert i Oslo. Aas’ hovedinteresse er krysningspunktet mellom samtidsbildekultur, historie, teknologi og landskap.
Arbeidene hennes søker å belyse underliggende strukturer og gestikuleringer som former politiske og ideologiske narrativer. Aas er utdannet ved Fotoskolen ved Universitetet i Göteborg og har hatt en rekke utstillinger og visninger i Norge og internasjonalt. Hennes siste større utstilling var Francine (was a machine) ved Kunsthall Trondheim i 2019.
Aas har publisert flere bøker og kataloger, blant annet Marte Aas – Photography and Film (2010), Torshovtoppen (2008) og On the Subject of Body and Space (2013), og er også en av grunnleggerne av forlaget Multipress.
https://marteaas.com/
Arbeidene hennes søker å belyse underliggende strukturer og gestikuleringer som former politiske og ideologiske narrativer. Aas er utdannet ved Fotoskolen ved Universitetet i Göteborg og har hatt en rekke utstillinger og visninger i Norge og internasjonalt. Hennes siste større utstilling var Francine (was a machine) ved Kunsthall Trondheim i 2019.
Aas har publisert flere bøker og kataloger, blant annet Marte Aas – Photography and Film (2010), Torshovtoppen (2008) og On the Subject of Body and Space (2013), og er også en av grunnleggerne av forlaget Multipress.
https://marteaas.com/
Rikke Lundgreen, Forms and Fields, 14:00 min.
Forms and Fields er en film satt sammen av opptak gjort på Super 8 mellom 2024 og 2025. Materialet er samlet fra flere steder, hver valgt for sin evne til å fremkalle ulike konfigurasjoner av romlige og energimessige fenomener.
Gjennom en assemblasjebasert tilnærming arbeider filmen med begreper som energifelt, resonans og vibrasjonstilstander. Ved å fremheve materialiteten i analog film, undersøker verket de perseptuelle og konseptuelle grensene mellom synlige og usynlige krefter. Det plasserer naturlige omgivelser som dynamiske systemer der samspill utspiller seg på tvers av skalaer, og synliggjør prosesser som ofte er usynlige for det menneskelige øyet.
Gjennom å spore disse relasjonene fungerer Forms and Fields som en filmatisk undersøkelse av strukturene og atferdene som ligger til grunn for fysiske og energimessige felt.
Forms and Fields er en film satt sammen av opptak gjort på Super 8 mellom 2024 og 2025. Materialet er samlet fra flere steder, hver valgt for sin evne til å fremkalle ulike konfigurasjoner av romlige og energimessige fenomener.
Gjennom en assemblasjebasert tilnærming arbeider filmen med begreper som energifelt, resonans og vibrasjonstilstander. Ved å fremheve materialiteten i analog film, undersøker verket de perseptuelle og konseptuelle grensene mellom synlige og usynlige krefter. Det plasserer naturlige omgivelser som dynamiske systemer der samspill utspiller seg på tvers av skalaer, og synliggjør prosesser som ofte er usynlige for det menneskelige øyet.
Gjennom å spore disse relasjonene fungerer Forms and Fields som en filmatisk undersøkelse av strukturene og atferdene som ligger til grunn for fysiske og energimessige felt.
Rikke Lundgreen er kunstner og kurator for lydbaserte prosjekter. Som kunstner arbeider hun med en rekke teknikker som lyd, 16 mm film, tegning og fotografi. Verkene hennes springer ofte ut fra lyd – enten som et konseptuelt utgangspunkt eller som et materiale i seg selv.
Hun startet prosjektet «Museum of Sound» i 2020 sammen med Tommi Grönlund, kunstner og grunnlegger av Säkhö Recordings. Sammen har de utviklet lydbaserte arrangementer i Frankfurt (Robert Johnson), Kunsthal Charlottenborg, Barcelona (Sónar-festivalen) og Serralves Museum of Contemporary Art i Porto.
www.rikkelundgreen.com
Hun startet prosjektet «Museum of Sound» i 2020 sammen med Tommi Grönlund, kunstner og grunnlegger av Säkhö Recordings. Sammen har de utviklet lydbaserte arrangementer i Frankfurt (Robert Johnson), Kunsthal Charlottenborg, Barcelona (Sónar-festivalen) og Serralves Museum of Contemporary Art i Porto.
www.rikkelundgreen.com
Batzorig Vaanchig fra Aparte 2022 på Støperiet i Tønsberg. Foto: Halvor Bodin.Batzorig Vaanchig
ONSDAG 6. MAI 2026
UTBYGDA GRENDEHUS, TJØME︎︎︎19:00
Dørene åpner 18. Bar og snacks. Parkering nedenfor Grendehuset og de som kan gå ti minutter kan parkere ved Moutmarka.
TORSDAG 7. MAI 2026
COSMOPOLITE, OSLO︎︎︎19:00 (utsolgt)
Batzorig Vaanchig is a professional Mongolian Morin khuur player and throat singer.
The brightest star in Mongolian throat singing. Batzorig Vaanchig is one of the world-leading khoomei musicians, and possibly the most well known throat singer in the world right now. He grew up in the Bayankhongor Province in Mongolia, and began to learn Mongolian throat singing from his mother at a young age, and eventually he picked up the traditional horse-head fiddle, the morin khuur. He studied music at the Institute of Culture in Ulaanbaatar, and set out to be a professional musician.
His success since then has been unprecedented. As part of the band Khusugtun, he was runners-up on Asia’s got Talent in 2015. Right around the same time, he became known all over the internet through a series of memes known as Mongolian Throat Singing, which portrayed the musical tradition as the ultimate, most enjoyable form of music. Vaanchig viewed it as a welcome opportunity to spread knowledge about Mongolian music to music lovers, and has since grown his global fan base through concerts and online presence. And the thing is, the meme was onto something – to hear Vaanchigs performances and the way he utilizes the human voice, really is not like any other form of singing. The way it combines with the morin khuur, can be both hauntingly beautiful and awe-inspiring. Instantly recognizable, and still unlike anything you’ve ever heard.
The brightest star in Mongolian throat singing. Batzorig Vaanchig is one of the world-leading khoomei musicians, and possibly the most well known throat singer in the world right now. He grew up in the Bayankhongor Province in Mongolia, and began to learn Mongolian throat singing from his mother at a young age, and eventually he picked up the traditional horse-head fiddle, the morin khuur. He studied music at the Institute of Culture in Ulaanbaatar, and set out to be a professional musician.
His success since then has been unprecedented. As part of the band Khusugtun, he was runners-up on Asia’s got Talent in 2015. Right around the same time, he became known all over the internet through a series of memes known as Mongolian Throat Singing, which portrayed the musical tradition as the ultimate, most enjoyable form of music. Vaanchig viewed it as a welcome opportunity to spread knowledge about Mongolian music to music lovers, and has since grown his global fan base through concerts and online presence. And the thing is, the meme was onto something – to hear Vaanchigs performances and the way he utilizes the human voice, really is not like any other form of singing. The way it combines with the morin khuur, can be both hauntingly beautiful and awe-inspiring. Instantly recognizable, and still unlike anything you’ve ever heard.
Strupesangens mest kjente utøver.
Batzorig Vaanchig er en av verdens fremste strupesangere, og antageligvis den mest kjente eksponenten for denne tradisjonen i verden for øyeblikket. Han vokste opp i Bayankhongor-provinsen i Mongolia, og lærte sangmetoden av moren sin fra tidlig alder. Etter hvert plukket han også opp den tradisjonelle hestehodefiolinen, morin khuur. Han studerte musikk ved kulturinstituttet i Ulan Bator og ble profesjonell musiker.
Siden da har han opplevd oppsiktsvekkende stor suksess. Som medlem i bandet Khusugtun kom han på andreplass i Asia’s got Talent i 2015. På samme tid ble opptak av ham kjent på internett gjennom en serie med memes kjent som Mongolian Throat Singing – som portretterte denne særegne tradisjonen som den ultimate musikkstilen. Vaanchig tok det som en god mulighet til å spre kunnskap om mongolsk musikk til interesserte over hele verden, og har etter hvert bygget en fanbase over hele verden gjennom konserter og tilstedeværelse på nettet. Og selv om tonen er spøkefull, er jo memet inne på noe – å høre Vaanchigs opptredner, måten han bruker menneskestemmen på, ligner virkelig lite annet. Kombinasjonen av strupesangen og hestehodefiolinen kan både være vakker og rystende – umiddelbart gjenkjennelig, men også noe du aldri har hørt før.
Website
Facebook
Instagram
YouTube
Awards:
2008 The “BEST THROAT SINGER” honor title from the National Competition of throat singers of Mongolia, 2008 “The Best Officer of Culture” from the Mongolian Trade Union,2009 Special prize of Solo category, “Earth Breathing” from the International Competition of throat singers organized in Ulaan-Ude, Russian Federation, 2009 Honor title “BEST OFFICER OF CULTURE” of Mongolia.
Batzorig Vaanchig er en av verdens fremste strupesangere, og antageligvis den mest kjente eksponenten for denne tradisjonen i verden for øyeblikket. Han vokste opp i Bayankhongor-provinsen i Mongolia, og lærte sangmetoden av moren sin fra tidlig alder. Etter hvert plukket han også opp den tradisjonelle hestehodefiolinen, morin khuur. Han studerte musikk ved kulturinstituttet i Ulan Bator og ble profesjonell musiker.
Siden da har han opplevd oppsiktsvekkende stor suksess. Som medlem i bandet Khusugtun kom han på andreplass i Asia’s got Talent i 2015. På samme tid ble opptak av ham kjent på internett gjennom en serie med memes kjent som Mongolian Throat Singing – som portretterte denne særegne tradisjonen som den ultimate musikkstilen. Vaanchig tok det som en god mulighet til å spre kunnskap om mongolsk musikk til interesserte over hele verden, og har etter hvert bygget en fanbase over hele verden gjennom konserter og tilstedeværelse på nettet. Og selv om tonen er spøkefull, er jo memet inne på noe – å høre Vaanchigs opptredner, måten han bruker menneskestemmen på, ligner virkelig lite annet. Kombinasjonen av strupesangen og hestehodefiolinen kan både være vakker og rystende – umiddelbart gjenkjennelig, men også noe du aldri har hørt før.
Website
YouTube
Awards:
2008 The “BEST THROAT SINGER” honor title from the National Competition of throat singers of Mongolia, 2008 “The Best Officer of Culture” from the Mongolian Trade Union,2009 Special prize of Solo category, “Earth Breathing” from the International Competition of throat singers organized in Ulaan-Ude, Russian Federation, 2009 Honor title “BEST OFFICER OF CULTURE” of Mongolia.
